God Aften Godtfolk!

God Aften Godtfolk sier jeg!

Jeg har nå en liten periode vært ute på kjøret om det blir å framstille den situasjonen objektivt.
Det vil si at jeg ikke har blogget på en god periode, det er så mangt av grunner, men først og fremst fordi jeg synes det er helt utrolig kjedelig og meningsløst..

Men vel og merke har jeg bestemt meg for å ta utfordringen og lage et aldri så lite innlegg.

Dagens innlegg får tittelen God Aften Godtfolk og skal omhandle Bodøs Cafe Liv! Tittelen har ingen ting med saken å gjøre, men jeg velger den alikevel.


Etter å ha trasket med omhu rundt i byen har jeg Lars Myhre fått Cafe feelingen. Det stemmer, jeg er bitt av denne trendy basillen som herjer Norge med storm...

Cafe, noe så enkelt og sosialt, er det ikke flott?

Dagens første tur startet på Aurora

Idet vi entret cafeen skjønte jeg stemningen var god på dette stedet. Men vel og merke ikke god nok, Cafeen Aurora er basert på mange rare elementer, men jeg synes til syvende og sist at det blir for åpent, for meg handler Cafe om tetthet og kjærlighet, og en viss ro i sinnet. Jeg oppnåde den ikke, Slushen var i tilegg uten skje, så den tok også ekstra lang tid. Sondre opplevde ikke dette problemet med skjeen, men det skyldes andre faktorer jeg ikke kan vurdere.

Selve Cafeen sin stil synes jeg er er fin men nogen lunde utopisk.. Aurora er en Cafe for de rastløse sjelene som er ute etter rask tjatting uten å bevare roen. Det er og blir min konklusjon

En Kopp

For å starte vil jeg utpeke et poeng, de som kjenner meg vet at jeg aldri ville ha sotte en rød fot inne på en kopp i normal tilstand. Men som sagt er jeg bitt av denne følelsen, denne cafe følelsen!

Vi entret En kopp med en tanke, og slappe av. Gundersen ledet ann og var fast bestemt på og nyte en kaffe. Mathias fulgte på og kjøpte seg en kopp med sjokolade. Idet jeg gikk inn i denne cafeen kjente jeg en vind som gikk mot meg, og vinden sa følgende, her var det rolig. Og ja, det var rolig. God musikk, liten plass og bevege seg på, nærhet og kjærlighet. Dette var bra. Her kunne man slappe av å diskutere hva enn det måtte være, til tross for at Mathias ikke var fornøyd med sjokoladen og litt dårlige stoler var dette dagens Kafe! Uten tvil

Java

Joda, vi var sultne på mer og Java ble siste stopp. Java er en Cafe som bygger på prinsippet, jeg vil ha noe å drikke deretter vil jeg at de resterende innbyggerne i Bodø skal se på meg mens jeg drikker. Jepp, dette er en Cafe der man ikke får roet seg ned og nøte livet slik en livsnyter som meg må gjøre. Cafeen er utrolig bra om man skal ha noe kjapt, eller hvis man vil sette seg ned å se på folk i Bodø. Ettersom jeg liker den siste påstanden så er dette utvilsomt en Cafe for meg, men ettersom jeg også liker å slappe av faller denne ikke i smak... Milkshaken er veldig god, men resten står ikke i stil!!

Alikevel får den dagens andre plass


Adjø Godtfolk, Dikter Lars Myhre vil returnere.. Han vil!!

God Aften Godtfolk!

As Roma - mer enn et fotballlag

Italia, formet som en støvlett med et hjerte for mat.

Men det er ikke bare mat og severdigheter Italia har , de har en fotball liga som er ubeskrivelig.

En liga med optimisme og en liga fylt av kjærlighet.

En liga der mitt kjære lag holder til, as Roma.

Roma er en av verdens mest kjente byer, om ikke den mest kjente. Roma er en ubeskrivelig by der du kan se absolutt alt. Bygninger, fasader, hva enn det måtte være.

Midt i Roma ligger Olympico stadion, as Roma sitt Colosseum. As Roma sin hjemmebane, en stadion som tar opp til 85 000 mennesker. En vakker stadion som symboliserer kulturen i Roma.

Men hva er så spesielt med dette laget jeg er så dypt betatt av, hvorfor akkurat det laget. Det har mye med tilfeldigheter å gjøre, det at jeg var på Ferie i Roma i 2000 satte sitt preg over meg.

Roma hadde akkurat vunnet serien, alle menneskene jublet overalt hvor du enn gikk. Det var ikke som i Norge, der man vinner serien og sier seg fornøyd. Ikke noe feiring, ikke noe jubling i gatene. Nei, det var annerledes. Stemningen i gatene, folk ropet og skrek. Alle feiret, de gikk i tog, det var som om at Norge hadde beseiret Tyskland alene under andre verdenskrig. Herregud hvor fantastisk det var. Det var kanskje dette som gjorde suses, ikke nok med at folk feiret. Jeg hadde på meg en Totti skjorte, jeg kom inn overalt GRATIS. Ja, jeg ble hyllet fordi jeg hadde på meg en skjorte av Roma sin gladiator. Jeg ble direkte priset som om jeg var en gud. Aldri har jeg sett maken, den forskjellen fra kjedelige Norge til fartsrike Roma.

Men også denne såkalte Gladiatoren fanget min oppmerksomhet, Totti er hans navn. Han virket som en magiker ut ifra beskrivelser av Italienske landsmenn. Og han var det, aldri har jeg sett noen beherske fotballen så bra, og samtidig bry seg så mye om Romas innbyggere. Han var en sann gladiator, som jeg den dag i dag liker og tilber. Han er kanskje en av hovedgrunnene til at jeg liker dette laget, Totti holder ut uansett hva som skjer. Han er en klasse spiller som kunne ha spilt hvor som helst i Europa, men velger å være trofast mot Roma. Han er en folkehelt i Roma, og i Italia når mesterskap som VM står for tur.

Det er dette som fanger min oppmerksomhet, det at en spiller velger å være i en klubb hele sitt liv når han kunne ha tjent flere millioner og fått mye mer status rundt i Europa.

As Roma og Totti vil alltids være i mitt hjerte <3

Tentamen Vidregående Norsk

Det Norske Språk

Det Norske språk, hva er egentlig det Norske språk? Vi hører stadig vekk om de endeløse diskusjonene mellom politikere angående Nynorsk og Bokmål. Men er det virkelig den diskusjonen vi burde ta?

Språket er ikke hva det en gang var, språket er blitt et rent helvete spør du meg. Hva er dette ”Sms” språket egentlig, det språket irriterer meg noe gruelig. Jeg blir lei meg hver gang jeg ser noen som tar i bruk dette patetiske språket uten noen form for respekt over vårt kjære bokmål. Dette ”Sms” språket er forferdelig, det har en mening og det er å ødelegge befolkningen på den verste måten mulig. Språket har allerede tatt over store deler av ungdommene, men det er ikke der problemene ligger. Nei, hvis du tror at det er vår yngre generasjon som har problemer med å overføre vårt kjære språk videre tar dere kraftig feil. Det er i klassen 35 år pluss at problemene oppstår, det er mødrene som ødelegger språket vårt. For å komme med et eksempel har jeg selv min mor, en 50 år gammel Norsk lærer som kan de meste reglene i språket vårt. Men når hun skriver har hun et ordforråd som ei jente på tolv år som akkurat har lært seg alfabetet og kanskje å telle til hundre. Jeg hater og se ord og setninger som ”D”, ”K d gjr” osv. Har dere sett noe så uhørt. Hva er språket vårt om femti år hvis vi skal fortsette å skrive slik. Man kan ikke lengre spørre hva du gjør uten å skrive, ” K, d gjr”. Der bokstaven K kan bety ka, kanskje, kult og klappfisk. Skal du forstå dette språket må du ha en evne til å resonere deg fram, du må se helheten i setningene og analysere det.

Jeg er ikke redd når det gjelder pc-bruk. Selv om ordet ”lol” er blitt en del av språket vårt er jeg fortsatt ikke redd. Jeg tror det har sine positive og negative sider når det gjelder datamaskinen. Selv om vi lærer forkortelser som ”lol og ” Rofl” , som betyr Laughing out loud og Rolling on the floor laughing , lærer vi også å snakke en god del engelsk. Noe som som har hjulpet mange gjennom engelsken på skolen. Via spill og slikt møter man ikke bare folk fra Norge, og man blir nødt til å kommunisere med andre mennesker på andre språk.

Men det er jo selvsagt ikke bare mødrene som ødelegger språket vårt, ærlig talt. Vi har enkelte ungdommer i alderen fjorten og femten år som akkurat har fått seg en ny mobil og skal sende sms. De fleste er vel klar over at det ikke er bokmåls skriving med null feil her i gården. Nei, disse små bandittene elsker å forkorte ord. De rett og slett elsker det. Det er kanskje her at vi ser ”Sms” språket ”irl” ( In real life). Fjortenåringer som springer rundt og leker kule selv om de ikke skjønner hva de snakker om, blir nesten slik som dansk. Alle snakker et språk de ikke skjønner bæret av. Hvorfor prøve å snakke sms når man kan snakke vanlig bokmål. Hvorfor må vi hele tiden lage bagateller av de minste ting, som etter hvert utarter seg til å bli noe stort. Vi ser det kanskje ikke nå, men om femti år vil vi se det. Og da har vi problemer. Hvis vi ikke starter utryddingen av dette språket vil vi få et problem. Om vi så må hjernevaske disse hyklerne som tar i bruk alt annet enn bokmål. Jeg sitter mye på dataen, og jeg bruker forkortelser. Men det har aldri skjedd at jeg har tenkt på å skrive noe annet enn ren bokmål på Msn for eksempel. Det er snakk om prinsipper, våre prinsipper.

Og hva med språkrådet? De skal som skal ivareta språket vårt? Man kunne likeså godt ha annonsert at språkrådet har ledige stillinger til absolutt alt i sommer. Jeg ser ikke at de gidder å engasjere seg i dette, eneste de jobber med er å importere tyske ord til språket vårt. Noe de heller ikke klarer å få til. Og om de ikke jobber med tysken driver de med ”research” på Ivar Aasen og historien bak Nynorsk. Og ordet ”Research”, Det er vel egentlig norsk, sikkert språkrådet som har innført det her om dagen.

Hadde det bare vært så enkelt som å brenne språket kunne vi ha løst dette problemet på en fornuftig måte, men det går dessverre ikke. Det vil oppstå en kamp, både verbalt og fysisk. En kamp bokmålet skal gå seirende ut av.

Jeg vil ikke, og er ikke den enste som ikke vil at språket vårt skal ende opp på søppelfyllinga. Jeg vil ikke at folk som skal på butikken må si : ” æ sk h 1 mlk tk ” for å kjøpe seg en melk. Jeg vil ikke at Norge skal framstå som en nasjon med idioter. Jeg vil ikke at sjuåringer skal få seg mobil i bursdagsgave for å gå ned tre karakterer i Norsk.

Derimot vil jeg at Norge skal ta seg sammen og brenne språkrådet, deretter ta opp kampen mot dette språket laget av djevelen selv.

Finalen er her

Vi startet med 32 lag, nå er det 2.

Det er klart for finale. Kampen som er mest sett bortsett fra Vm finalen, kampen om Europas ære.

Som vanlig er det god stemning før finalen, Pizzaen stekes, godteriet er handlet inn. Guttene er samlet, det er duket for Champions League finale. Blod skal spilles, venner skal bli uvenner. Det er ikke bare en fotballkamp, det er en kamp der mennesker direkte går løs på hverandre, og da tenker jeg ikke på banen. Hvem skal få lov å skryte hver dag to uker i strekk på skolen, hvem skal bli plaget i to uker. Det er et psykisk press for spillere å supportere, det er ikke bare å vinne en kamp. Nå er det mye mer. Det er ikke en kamp lenger, det er en krig. En verbal krig som utvikler seg til å bli fysisk.

For mange er fotball livet, og det er ikke hver gang man kommer til finalen. Det er en lang vei å gå. Og når man først er kommet til finalen, så er det rett og slett jævlig å tape.

Det er et nederlag for laget ditt, og det er et nederlag for deg som en person.

Æ veit mæ en bagett, langt dere nede i skola

Æ veit meg ein bagett , langt der nede i skolen

Med ei skinke så god og en ost så tykk

Æ smell han i mikron og ut han fyk

Så tykjanes god og så djævelsk varm

Å æ minnes, å æ minnes , å æ minnes den bagetten der nede

Vær hilset vær hilset , i kantinas fagre kjøkken

Fra dama i kantina til meg den går

Vær hilset, min fagre baguett

Eg veit meg ein bagett, langt der nede i skolen

Med ei skinke så god og en ost så tykk

Æ smell han i mikron og ut han fyk

Så tykjanes god og så djævelsk varm

Å æ minnes, å æ minnes den bagetten der nede

Jakten - En novelle av Lars Myhre

Jeg kjente vinden blåse, pulsen måtte være oppe i tre hundre, men jeg hadde ikke tid til å tenke nå, jeg måtte komme meg vekk. Plutselig kjente jeg en hånd på nedre del av skulderen min. Jeg snudde meg i troen om at jeg skulle dø, og så at Jesper stod bak meg. Han tok et godt grep rundt munnen min og holdt foran den. Jeg ble lettet, men visste vi ikke hadde tid til å snakke. Jesper var godt kjent i lagerområdene, heldigvis. Jeg som derimot nettopp hadde kommet hit visste nesten ingenting. Det gikk så fort, på bare noen sekunder var jeg ved en metalldør, og sekunder etter der igjen var vi ute. Ute i den normale, men ganske så gale verden jeg var kjent med. Jeg kjente pulsen gikk ned. Etter det hadde gått opp for meg at jeg hadde kommet ut, spurte jeg Jesper hva han gjorde der. Jesper fortalte meg at han hadde sett meg gå inn der, og at to minutter senere hadde tre menn iført svarte frakker kommet etter meg. Han skjønte at jeg hadde problemer og bestemte seg for å følge etter, tross alt var han jo godt kjent der. Jeg rakk ikke å få tungen i munnen i ro, før Jesper spurte hvordan jeg hadde klart å få etter meg tre menn med svarte frakker, som hentet ut av en action film, mente han. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å fortelle sannheten. Det hele startet for noen få timer siden da jeg skulle ut for å bli kjent med stedet. Jeg hadde ikke gått mer enn trehundre meter før jeg så to store svarte biler kjøre inn mot lageret. Bilene var polerte og glanset, ikke av det normale slaget. Jeg måtte følge etter, kunne ikke noe for det. Da jeg var kommet ganske nært bilene, la jeg merke til at en av de mennene som kom ut av bilen hadde med seg en pistol. Før jeg visste ordet av det skjøt han de to andre som steg ut av bilen. Lyden var fatal, som om døden var rundt deg. Jeg skvatt og rev med meg en tønne. Før jeg viste ordet av det hadde jeg bilen etter meg. Jeg sprang inn i lageret og merket med en gang at jeg var forfulgt.

Jesper visste at det var ingen vei tilbake. Han var så og si med på hele greien nå. Jesper mente jeg skulle dra til politiet, med en gang. Jeg hadde ingen andre valg, og bestemte meg for å gjøre det, Jesper ble med.

Vi kom oss ut fra gjemmestedet med kun en tanke i hodet, å komme seg til politiet. Det nærmet seg natt, tåken steg sakte innpå, klokken var garantert over ti, men det visste vi ikke fordi ingen av oss hadde klokke på seg. Jeg hadde en rar følelse av at det måtte gå galt, overraskende nok gjorde det ikke det. Etter noen minutter med forsiktige skritt og forvirrede blikk var i framme. Jeg fikk snakket med en betjent, som i dette tilfellet ikke tok dette fullt så seriøst. Han anmeldte det riktig nok, og ringte foreldrene våre. Han kunne ikke gjøre mer mente han. Vi skulle få mer informasjon etter hvert om hva som skulle skje, jeg var forvirret. Hvordan kunne politiet ikke prioritere en sak der det innebar at barn var forfulgt med pistoler, dagens verden og politikk mumlet jeg. Som forventet tok mamma og pappa det ikke særlig seriøst heller. De mente jeg bare var trøtt. Jeg avtalte å møte Jesper dagen etter før skolestart, han skulle være hos meg ti på åtte. Natten ble ingenting annet enn en maraton med svette, riktignok var det forventet. Jeg bare ventet på at det skulle banke på vinduet, og tre menn med revolver skulle komme inn. Jeg var helt sikker på det.

Neste dag ringte det på døren. Det var Jesper som kom. I det vi tuslet ned til skolen, fikk vi øye på noe mistenkelig, en svart bil, akkurat maken til den jeg hadde sett forleden dag. Jeg var ikke helt sikker i min sak, men jeg ble sikker da jeg så en mann i svart dress stige ut fra bilen. Jeg og Jesper la på sprang, noe vi kanskje ikke skulle ha gjort. De hadde nemlig ikke sett oss før vi sprang, men det hadde de tydeligvis gjort nå. Det tok ikke lange tiden før vi kom oss over en hekk, jeg var ikke sikker på om de fulgte etter oss, men vi sprang allikevel.
Vi kom ut på en vei, og vi fikk roet ned pulsen, men det varte ikke lenge, der var bilen igjen. Denne gangen i en faderlig fart, vi sprang mot en bygning, lignet i grunnen på det lageret vi hadde vært på før, sannelig nok var det vi hadde vært på før. Denne gangen var det alvorlig, vi fikk kommet oss inn døren, og merket at vi hadde et forsprang på drøyt halvminuttet, vi hadde ingen tid å miste.

Jesper sin evne til å komme seg vekk fra slike situasjoner hadde tydeligvis forandret seg, jeg la merke til hvor stresset han var idet vi gjømte oss bak to kasser. Jeg signaliserte at han ikke skulle bevege seg. Med ett gikk døren opp, vi hørte fot skritt. Jeg kjente svetten rant i pannen samtidig som jeg så frykten i øyene på Jesper, hva hadde jeg rotet oss opp i nå? Lyden av sko som slo mot bakken ble stadig høyere og høyere. Med ett klarte ikke Jesper mer , det som jeg hadde fryktet skjedde, han sprang. Han klarte ikke å holde seg mer, han satt fart fra kassen og ledet seg selv inn i en blindvei, han som kjente plassen inn og ut. Jeg hørte lyden av sko slå fortere mot baken, helt til de stoppet, etter tre sekunder med hyling ble det helt stille. Alt ble svart i hodet mitt og jeg besvimte, jeg våknet opp med et steinblikk som skar seg inn i øyene mine, ut av intet kom en mild stemme fram og spurte om jeg hadde det bra. Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde, skulle han ikke gjøre kort prosess med meg? Jeg rakk ikke å svare før Jesper kom gående, med en mann bak seg. Det var dem. Den vennlige mannen forklarte at det jeg så i går var skuespill, general prøven til en filmscene som skulle filmes inn, de hadde sett meg springe og ville forklare hva som foregikk. Med ett gikk alt opp for meg.
Turen ut ble mye mer enn bare en liten runde i byen....